På den 22.dag...

I Dagbladets Sportmagasinet hver fredag har de for tida en interessant artikkelserie om fotballspillere som på et eller annet vis har droppet fotballeventyret. Talentfulle spillere som kunne nådd langt, men som av ulike grunner har sluttet selv, eller har blitt tvunget til å slutte med sporten de elsker. I Dagbladet 28/11-08 har journalisten Bernt Jakob Oksnes skrevet om engelskmannen Justin Fashanu, som stod frem som homofil i 1990. Han tok sitt eget liv i 1998, og vennene hans mener at grunnen til selvmordet var all mobbingen han ble utsatt for i årene mellom 1980 og frem til han døde i 1998. Etter Fashanu har det ikke stått frem noen mannlige fotballspillere fra noen av de store klubbene. Og det er jo ikke rart at folk kvier seg når de vet hvilke fordommer som ligger og ulmer under overflata! Og dermed er jeg over på RBKspillernes idiotiske utspill på egne hjemmesider foran Valencia-kampen på torsdag. Her skulle spillerne fra Valencia fremstilles som feige homser, som ikke tålte kulde. Jeg vet ikke om noen som er mer modige enn homofile kvinner og menn som står frem og kjemper en rettferdig kamp for sine menneskerettigheter. Og hva så om hele Valencias lag hadde vært homofile, hva hadde det hatt å sagt?? De slo ihvertfall RBK på deres egen hjemmebane med hele 4 mål! Så mye for tøffe mannfolk...
På kvinnesiden har idretten kommet mye lenger når det gjelder homofile. Både i fotball og håndball ihvertfall i Norden står kvinner frem med sine kvinnelige kjærester, og blir bedømt utifra sine prestasjoner på idrettsbanen og ikke etter hvem de forelsker seg i. Se og lær alle menn i nasjonale og internasjonale fotballorganisasjoner. Ta vare på talentene enten de er heterofile eller homofile. Det viktigste i idrettssammenheng er jo om de kan spille fotball eller håndball. Det er viktig å ta vare på hele mennesket hvis man skal få gode idrettsutøvere. Har en mistanke om at Marit Breivik kunne si noe fornuftig til mannlige fotballtrenere om det her temaet.